Noen bare tar tak rundt anklene dine og holder fast. De drar deg nedover mot bunnen av havet, nekter og slippe taket. Du prøver å hive etter pusten, men forjeves. Alt av oksygen, lys og håp svinner avgårdet.
Du hikster og merker at du har ikke mange sekunder igjen. Livet spilles i revy og du leter i bildene etter va som kan være svaret på hvorfor ting er blitt som de er. Du ser en revy av et liv du helt ikke forstår deg på, du kjenner ikke igjen store brikker av puslespillet.
Skal du kjempe med å holde pusten din, eller skal du rett og slett bare gi opp?
